Tilbakeblikk og tanker

Det er lenge siden det har blitt blogga her nå, men nå er det på tide igjen. Foranledningen er at flere hendelser har fått meg til på nytt å spørre meg selv det spørsmålet jeg stilte meg før jeg valgte å ha kull : Hvorfor gidder jeg å drive med hund, og hvorfor gjør jeg det på den måten jeg gjør? Funderte mye på det i natt før jeg endelig sovna. Mazies vei inn i livet mitt kan stå som bilde på mine holdninger til det hele.

Mazie og jeg.

I 2006 hadde vi to hunder i huset; Lucky og Boogi. I tillegg viste det seg at jeg hadde en ubuden gjest: brystkreften. Jeg ble operert tidlig i april og fjernet venstre bryst. Omtrent samtidig ble Suzie ( Doggygarden's Orange Juice) parret med Casein's Calabria som på den tiden ikke hadde den fine rekken med titler som han nå har.  Suzies eier Gunn Marit var jeg blitt kjent med gjennom Canis , og vi fant tonen. Tanken på en valp fra dette kullet festet seg. Jeg hadde alt tatt det valget at jeg ikke ville ta den anbefalte veien om en stor og velkjent oppdretter- det ble rett og slett ikke spennende nok.
 Jeg spurte legen på UNN om det hadde noen hensikt for meg å hente en valp. Jeg spurte også min mann om han var innstilt på å ta seg av 3 hunder dersom det ikke gikk bra med meg. Både legen og mannen min svarte ja. Så etter endt cellegiftkur dro jeg sørover for å velge en tispevalp, og valget var ikke så veldig vanskelig.

Vel hjemme igjen stod 25 strålebehandlinger for tur, og lille Mazie var med til Tromsø hver dag i fem uker. En stor hjelp i en vanskelig tid da selve livet var usikkert!

I 2007 ble hun stilt for første gang; først i Tromsø og så på Piteå Internasjonale hvor hun fikk cert. Gleden over certet var naturlig nok stor.
I september gikk vi agilitykurs, og i kjent Gro-stil, så meldte jeg oss på agilityen på NKK-Tromsø måneden etter. Da var det bare å kjøre i gang med 2 uker intensiv slalomtrening, for som alle som har gått nybegynnerkurs i agility vet, så er det så vidt man når å hilse på slalomen der. Vel, vi debuterte og fikk tellende resultat og jeg var hekta!
Forsesongen 2008 gikk slik: Vi starta et løp, Mazie løp ut og trynsleika publikum på et eller annet tidspunkt , vi fortsatte etterpå. Som du nok skjønner, det ble ikke særlig med resultater av slikt bortsett fra at publikum hadde det gøy. Så kom Midnattsolhoppet, det ble arrangert for første gang dette året: 4 dager med agilitykonkurranser - helt supert!
Og følelsen av flyt, samhandling og avsindig glede da vi alt første dagen fikk vårt første opprykksnapp kan nesten ikke beskrives!

Vi begynte også sånn smått å trene lydighet for å ha noe å gjøre når føreforholdene ikke tillot agility, men alt av trening fikk et ganske langt opphold da jeg brakk ankelen i september.

2009:  Mazie ble parret ; vi dro til kennel Skjervtun for å få det gjort. Valget falt på den hannen uten bokstaver foran navnet , rett og slett fordi jeg syntes han passet best!
 1. august ble valpene født, og vi beholdt Floora (født på gulvet) . Mazie fikk en god og lang mammapermisjon - ikke noe stress med verken pels eller trening, jeg syntes hun fortjente det slik.

Siden dette har vi fortsatt med utstilling, lydighet og agility,avbrutt av litt helsekluss for min del og  et kull til har det også blitt.  Vi har det ikke så travelt med de kullene; det er valper nok til alle slik det er. Og det haster ikke så veldig med mine bidrag til å forberede rasen, jeg trenger ikke gjøre det i år , akkurat. Min tanke er at ei tispe som er god nok når hun er 2 år vil være god nok når hun er 3 og 4 år også, så hvorfor slik hast?
Hittil i år har ikke Mazie blitt stilt i det hele tatt , vi har konsentrert oss om andre ting.

Nå går Mazie i klasse 3 i agility og agility/hopp. Skulle vi få et agility-cert i løpet av sesongen, så ville det være noe av det aller største jeg kan tenke meg når det gjelder hund.
 Det er gøy når det går bra på utstilling, men det kan slettes ikke måle seg med følelsen av et vellykka agilityløp!
 Mulig jeg hadde syntes det var like moro (egentlig ikke....ensformig) med utstilling dersom jeg hadde hatt tid og helse god nok til å utnytte den tiden til å holde hundene og pelsene i super kondisjon. Men det har jeg altså ikke. Om jeg i det hele tatt er misunnelig på noen for noe, så er helsa jeg misunner. Skulle gjerne klart å gi hundene mine turer på ei mil om dagen, men for meg er det utopi å tenke tanken.
 Ideelt sett skulle Mazie vært bedre kondisjonstrent til agilityen også, men jeg gjør så godt jeg kan, og det får holde.
 I agility (og lydighet) er det objektive kriterier; sekundene går like fort for alle og enten rives hindret, eller det står. Dermed blir det egentlig uinteressant hvor mange du slår; du må uansett gå feilfritt og under standardtid for å få opprykk og/eller cert. Og det er særdeles vanlig å diskutere med sine konkurrenter om hvordan man kan takle akkurat den banen best mulig.

Jeg liker å holde på med mye forskjellig, derfor synes jeg at bare venstresvinger blir kjedelig i lengden. For meg er ikke det viktigste å vinne, enten det gjelder utstilling, lydighet eller agility , men jeg vil gjerne ha fremgang, helst målbar. Nå er det ikke lenge til jeg skal på jaktanleggskurs; det blir noe nytt og jeg gleder meg masse!