Gøy på kurs !

I lengere tid har jeg gått og gledet meg til jaktanleggskurset med Inger Neset, og det var ikke fritt for at jeg så det litt svart da min mistanke om lungebetennelse viste seg å være rett. Fredag var jeg rett og slett så satt ut at til og med pakkinga måtte vente til nå i morges. For på kurs skulle jeg...... og det funka faktisk ganske så greit.

Gjengen samlet før starten på kurset. Legg merke til at Mazie har funnet en villig kløer:-)

Heldig med været var vi også:

Først var det litt teori mens vi enda var på campingen. Fikk ikke med meg riktig alt fordi jeg hadde ei hostekule som slo riktig krøll på arret på magen.

Deretter bar det i vei til treningsområdet som vi fant etter litt detektivarbeide fra Per J sin side. Det der med høyre og venstre , og "går ikke an å ta feil" er ofte et kapittel for seg selv.

Det første vi fikk prøve oss på, var feltarbeid.  Mazie og jeg var første ekvipasje. Jeg har aldri sett andre gå et felt, så dette var spennende. "Bare slipp henne og se hvordan det går, så tar vi det derfra", sa Inger. Og selv om mye er "bare" gener, så var det ikke fritt for at ho mor var litt stolt da instruktøren sa at Mazie viste fin arbeidslyst, jaktevne, fart  og stil . Det vi trenger å jobbe mest med, er det faktum at Mazie går litt for vidt. Men nå vet jeg jo hvordan det skal gjøres, så det går nok brillefint.

Mazie jobba godt og ble tørst :

Her er et bilde av Kjersti på feltet:

Slepesporet hadde jeg sett for meg skulle gå helt greit , og det gjorde det også. Mazie var interessert i kaninen ved sporslutt, men i likhet med de fleste andre hundene i dag, så ville hun ikke ta den i munnen.

Anne Britt la slepespor til oss andre, hva Per holder på , er mer usikkert:

Et bilde av Maria og Master (etter dette ble jeg fri for strøm på kameraet) :

Siste post på programmet i dag : apportering.

Her tok Mazie og jeg bare noen øvelser på land før vi dro hjem , for da kjente jeg at kroppen min hadde fått nok. Ser frem til en ny dag med kurs i morgen, for dette er gøy :-) 

- og batteriet til kameraet er alt på ladding.

Handling og holdning, del 2 - fremdeles rar?

Siden jeg nå alt er så godt i gang med minner fra fortiden, så kommer et til:

For en del år tilbake, så kom NKK med innskjerping av reglene om "faking", bl.a endring av farge og struktur på pelsen.  Jeg tok det på alvor, og stilte på utstilling kun "bevæpnet" med spruteflaske med vann, kam og børste. Det tok ikke lange tiden å finne ut at jeg var en av få, muligens den eneste idioten som fulgte de reglene den gang da, det kjente jeg på duftene rundt ringen.

En regel er bare en regel om den følges, ellers endres den som oftest med tiden. Et eksempel på det er den feilaktige bruken av ordet "bakdel" (rumpe) i stedet for "ulempe". Nå er det helt rett å bruke bakdel (rumpe) om noe som ikke er en fordel. Når mange nok gjør samme feilen, så blir den det rette.

Da lurer jeg på, hva er greit i dag når det gjelder pels, hva sier "folkets regler"?

-kurer og oljer mellom utstillinger er vel nærmest selvsagt for de fleste selv om det endrer pelsen?

-føhner og /eller glattetang?

- spray og balm på på utstillingsdagen ?

- tusjing av dårlig pigment på nesen?

- en tur til frisørens fargehylle ved behov?

Eller...jeg regner vel ikke med at noen vil si at de farger pelsen dersom de gjør det, men jeg synes det er dumt med regler som ikke egentlig er regler.....

Så egentlig spør jeg vel heller litt strategisk: Hva synes du er forkastelig å gjøre med pelsen? Eller spiller det ingen rolle dersom hunden ellers er bra?

Sånn, nå tror jeg at jeg er ferdig med mine tanker vedrørende utstilling. Måtte bare dele det i to siden det var to vidt forskjellige ting. Snodig sånn, jeg, kan finne på å fundere på ting ......

Handling og holdning.....og ja, jeg er rar...

I 2006 hadde vi to hunder i hus: Boogi og Lucky. Lucky var da veteran og hadde aldri fått et cert, noe som blant annet skyldtes at han ble stilt først i godt voksen alder.

Før Tromsøutstillingene denne forsommeren var jeg ganske indisponert og vi måtte få Boogis oppdretter til å stelle pelsen hans. Lucky klarte jeg på sett og vis med selv, selv om det holdt hardt. For å være grei med meg, så ordna gubben det slik at en annen skulle vise Boogi slik at jeg slapp. Da jeg fikk vite det, ble jeg rasende, skikkelig rødglødene og det var dårlige lytteforhold i heimen i flere dager.  Dette hadde ingenting å gjøre med hvem denne handleren var, men rett og slett det at det ikke var en av oss.Jeg sa til han at jeg hadde bare ett eneste ønske for helga, og det var at Lucky skulle slå Boogi. Det hadde aldri skjedd før, så sannsyndligheta var ikke så stor.

Lucky slo faktisk Boogi denne dagen og fikk sitt første cert, jeg jubla som en gal. Dommeren lurte på hvorfor, det var jo bare ei bittelita utstilling og disse to var de eneste hannene. 

Ja, hvorfor ble jeg så glad?? Jo: Boogi er ikke oppdrettet av oss. Han ble ikke stelt av oss før utstillinga. Han ble ikke vist av oss. Hva skulle vi egentlig ta "æren" for om han hadde vunnet? At vi hadde hatt penger nok på konto til å kjøpe ham?

Jeg vet at det er vanlig å la f.eks oppdretteren stille for deg dersom resultatene av en eller annen grunn ikke blir som ønsket og denne oppdretteren er profilert og en flink handler. Eventuelt å leie inn en handler dersom man selv ikke føler  at man får vist hunden godt nok og det står jo alle fritt å gjøre det.

Men dersom alle gjorde det, så var man jo like langt? Med unntak av profesjonelle handlere, som ville være kommet et stykke lengre ;-) Vil vi at denne hobbyen skal bli så proff??

Håper ingen blir fornærmet av dette, for det er ikke min intensjon, jeg vil bare fortelle om mine tanker om temaet. Du får selvfølgelig ha dine egne meninger om saken , og jeg regner med å være relativt alene om mine sådanne.

Jeg  skjønner at man kan la seg friste til det fordi man vil at hunden skal vinne, men jeg skjønner det likevel ikke.....

Tilbakeblikk og tanker

Det er lenge siden det har blitt blogga her nå, men nå er det på tide igjen. Foranledningen er at flere hendelser har fått meg til på nytt å spørre meg selv det spørsmålet jeg stilte meg før jeg valgte å ha kull : Hvorfor gidder jeg å drive med hund, og hvorfor gjør jeg det på den måten jeg gjør? Funderte mye på det i natt før jeg endelig sovna. Mazies vei inn i livet mitt kan stå som bilde på mine holdninger til det hele.

Mazie og jeg.

I 2006 hadde vi to hunder i huset; Lucky og Boogi. I tillegg viste det seg at jeg hadde en ubuden gjest: brystkreften. Jeg ble operert tidlig i april og fjernet venstre bryst. Omtrent samtidig ble Suzie ( Doggygarden's Orange Juice) parret med Casein's Calabria som på den tiden ikke hadde den fine rekken med titler som han nå har.  Suzies eier Gunn Marit var jeg blitt kjent med gjennom Canis , og vi fant tonen. Tanken på en valp fra dette kullet festet seg. Jeg hadde alt tatt det valget at jeg ikke ville ta den anbefalte veien om en stor og velkjent oppdretter- det ble rett og slett ikke spennende nok.
 Jeg spurte legen på UNN om det hadde noen hensikt for meg å hente en valp. Jeg spurte også min mann om han var innstilt på å ta seg av 3 hunder dersom det ikke gikk bra med meg. Både legen og mannen min svarte ja. Så etter endt cellegiftkur dro jeg sørover for å velge en tispevalp, og valget var ikke så veldig vanskelig.

Vel hjemme igjen stod 25 strålebehandlinger for tur, og lille Mazie var med til Tromsø hver dag i fem uker. En stor hjelp i en vanskelig tid da selve livet var usikkert!

I 2007 ble hun stilt for første gang; først i Tromsø og så på Piteå Internasjonale hvor hun fikk cert. Gleden over certet var naturlig nok stor.
I september gikk vi agilitykurs, og i kjent Gro-stil, så meldte jeg oss på agilityen på NKK-Tromsø måneden etter. Da var det bare å kjøre i gang med 2 uker intensiv slalomtrening, for som alle som har gått nybegynnerkurs i agility vet, så er det så vidt man når å hilse på slalomen der. Vel, vi debuterte og fikk tellende resultat og jeg var hekta!
Forsesongen 2008 gikk slik: Vi starta et løp, Mazie løp ut og trynsleika publikum på et eller annet tidspunkt , vi fortsatte etterpå. Som du nok skjønner, det ble ikke særlig med resultater av slikt bortsett fra at publikum hadde det gøy. Så kom Midnattsolhoppet, det ble arrangert for første gang dette året: 4 dager med agilitykonkurranser - helt supert!
Og følelsen av flyt, samhandling og avsindig glede da vi alt første dagen fikk vårt første opprykksnapp kan nesten ikke beskrives!

Vi begynte også sånn smått å trene lydighet for å ha noe å gjøre når føreforholdene ikke tillot agility, men alt av trening fikk et ganske langt opphold da jeg brakk ankelen i september.

2009:  Mazie ble parret ; vi dro til kennel Skjervtun for å få det gjort. Valget falt på den hannen uten bokstaver foran navnet , rett og slett fordi jeg syntes han passet best!
 1. august ble valpene født, og vi beholdt Floora (født på gulvet) . Mazie fikk en god og lang mammapermisjon - ikke noe stress med verken pels eller trening, jeg syntes hun fortjente det slik.

Siden dette har vi fortsatt med utstilling, lydighet og agility,avbrutt av litt helsekluss for min del og  et kull til har det også blitt.  Vi har det ikke så travelt med de kullene; det er valper nok til alle slik det er. Og det haster ikke så veldig med mine bidrag til å forberede rasen, jeg trenger ikke gjøre det i år , akkurat. Min tanke er at ei tispe som er god nok når hun er 2 år vil være god nok når hun er 3 og 4 år også, så hvorfor slik hast?
Hittil i år har ikke Mazie blitt stilt i det hele tatt , vi har konsentrert oss om andre ting.

Nå går Mazie i klasse 3 i agility og agility/hopp. Skulle vi få et agility-cert i løpet av sesongen, så ville det være noe av det aller største jeg kan tenke meg når det gjelder hund.
 Det er gøy når det går bra på utstilling, men det kan slettes ikke måle seg med følelsen av et vellykka agilityløp!
 Mulig jeg hadde syntes det var like moro (egentlig ikke....ensformig) med utstilling dersom jeg hadde hatt tid og helse god nok til å utnytte den tiden til å holde hundene og pelsene i super kondisjon. Men det har jeg altså ikke. Om jeg i det hele tatt er misunnelig på noen for noe, så er helsa jeg misunner. Skulle gjerne klart å gi hundene mine turer på ei mil om dagen, men for meg er det utopi å tenke tanken.
 Ideelt sett skulle Mazie vært bedre kondisjonstrent til agilityen også, men jeg gjør så godt jeg kan, og det får holde.
 I agility (og lydighet) er det objektive kriterier; sekundene går like fort for alle og enten rives hindret, eller det står. Dermed blir det egentlig uinteressant hvor mange du slår; du må uansett gå feilfritt og under standardtid for å få opprykk og/eller cert. Og det er særdeles vanlig å diskutere med sine konkurrenter om hvordan man kan takle akkurat den banen best mulig.

Jeg liker å holde på med mye forskjellig, derfor synes jeg at bare venstresvinger blir kjedelig i lengden. For meg er ikke det viktigste å vinne, enten det gjelder utstilling, lydighet eller agility , men jeg vil gjerne ha fremgang, helst målbar. Nå er det ikke lenge til jeg skal på jaktanleggskurs; det blir noe nytt og jeg gleder meg masse!

Dagens trening

I dag har Mazie og jeg vært og trent i dagslys.

Det nærmer seg første lydighetskonkurranse, og vi har jo ikke akkurat blitt overtrent i vinter, det kan man trygt si.

Planen før start var å sjekke om apporten sitter, og prøve ruta for første gang siden i høst. Den ruta har vært et stort problem....enkelte ganger har det virket som hun har skjønt det på trening, men på konkurranser har hun bare løpt ut noen få meter, så stoppet og bare sett på meg.

(Bilde fra Blåbyutstillinga i høst)

Vel, vi starta med fri ved fot, og jeg har aldri sett henne så konsentrert og flink i den øvelsen! God kontakt hele veien og rett plassering. Måtte det vare!

En annen øvelse hun er blitt veldig flink i, er dekk under marsj.  Der har hun pladaskdekk i tilnærmet 100% av repetisjonene.

Stå under marsj er grei, der stopper hun relativt raskt, men stå under innkalling er en helt annen skål. Her må det funderes...

Dagens positive overraskelse var ruta.  Skal innrømme at jeg har tenkt tanken på å rett og slett ikke trene noe på den, bare godta at der nuller vi. Men så var det det der med å ikke gi seg, da.  Måtte jo prøve hvordan stå virkelig er. Og frøkna sprang villig i ruta tre ganger på rad - da var jeg for en gangs skyld så smart at jeg ikke gjentok det flere ganger. Så får vi se neste gang om det bare var et blaff.

Ellers har vi mye å jobbe med, det er langt igjen til vi kan si oss fornøyde. Her nevnes piping....

Hundelivets gleder

Dagen begynte så koselig: lille Pippi som ligger i bur ved siden av senga mi ville gjerne ligge under teppet med meg en halv time før vi stod opp. Og jeg tenkte: "For en herlig, myk start på dagen".

HA!

Det ble frokosttid, og Boogi tar alltid og snurrer rundt et par ganger før han setter seg, ganske ofte med det resultatet at han skumper litt bort i vannskåla. I dag var det ikke bare litt...et par liter vann havna på gulvet mellom 20 hundepoter som trippa ivrig mens de venta på frokosten. IKke noe gøy, men jeg fikk da tørka opp og gitt dem maten. Slapp hundene ut i hagen så de kunne få gjort fra seg.

Brødskive og kaffekopp, og en liten titt i Facebook. Da ringer telefonen. Det er naboen som kan opplyse at jeg har en hund som trimmer seg selv i lysløypa på andre siden av elva.... JIPPI! NOT!!!

På med klær i ei farlig fart , og av sted med meg.

Heldigvis hadde Boogi-trollet ikke gått så langt av sted. Men tunghørt er han jo, gamlingen, så jeg måtte nesten helt inntil ham før han hørte meg.

Han får ikke gå ut i hagen uten meg før det er gjort noe med gjerdet. Og dette skjer hvert bidige år når snøen kommer.......

Tror ikke jeg skal si mer om akkurat det, bare påpeke at Boogi er gubbens hund....

Fikk tatt noen bilder i hagen før det ble behov for leteasjon:

Pippi på tur.

Vi tilbringer helga i spikerteltet i Skibotn, og Pippi har vært på sin første "skogstur".

Ikke rare lengda på den turen, bare rett utenfor gjerdet, men det var nå spennende , synes Pippi.

Kongler er morsomme! Man kan faktisk bære litt rundt på dem, men det er litt vanskelig å velge hvilken kongle man skal ta. Det er jo så mange.

MÅ du ta bilde av det her, spør Pippi.

Kommer du , mamsen?

Pippi våget å ta små avstikkere, men holdt kontroll på hvor jeg befant meg.

Synes jeg hørte noe der borte....

Det var flott å være ute tidlig på dagen. Litt senere ble det en ekkel vind som gjorde det ganske surt ute.

Det er ganske rart at vi er langt ut i februar , og snøen er nesten helt fraværende. Så lenge det er tørt og ikke så kaldt at folk får problemer med frosne vannrør , så er det nå greit med en snøfattig vinter.



Fin fredag :-) Masse bilder!

Fri fra jobb i dag. Det er noe spesielt med sånne fridager som liksom kommer ekstra, liksom litt luksusfølelse...

Og før regnet kom, så var det fint for store og små å være ute.

Pippi prøver så godt hun kan å holde følge...

.....eller leker de sisten?

Senere på dagen kom Kaizer på besøk, og det ble ellevill gjensynsglede og vill leking.

..og litt smisking...

Dachsen Felix som bor sammen med Kaizer er en skikkelig jentefut og skimtes i bakgrunnen hvor han holder på med å snuse etter spennende jentelukter.

Sissel viser fram Kaizer

Andre siden:

En flott dag ble avsluttet med møljemiddag med  gode venner, kan det bli bedre?



Lille speil på veggen der...

.....hvem er finest i kullet her?

Det er jo ofte det store spørsmålet - hvem skal bli?

Jeg har  flere steder sett "oppskrift" på hva man skal se etter, og det er sikkert lurt å bruke slike "oppskrifter". Men så var det kjerringa mot strømmen ,da.

Hvem har best stopp? Ikke Pippi...

Hvem har best forbryst? Ikke Pippi...

Hvem har best bakbeinsvinkler? Ikke Pippi...

Hvem har kortest rygg? Ikke Pippi..

Så hvorfor ble det denne tøtta som skulle bli??

Hun har jo til og med "feil" farge etter min smak.

Rett og slett fordi hun er den blikket oftest falt på - det var dette "noe" som jeg ikke kan sette fingeren på.

 Dette noe som gjorde at jeg stadig oftere måtte studere henne litt nøyere....absolutt noe mer enn hver del for seg.

Hun rett og slett bare listet seg inn i bevisstheten og hjertet mitt, dag for dag.

Gro-metoden var ikke så dum da jeg valgte fra forrige kull, så vil fremtiden vise om det utstillingsmessig var lurt eller ikke, det valget jeg gjorde denne gangen.

Det blir i alle fall spennende å se hvordan - og ikke minst hvor mye- pels det blir. Orange roan er jo ikke nødvendigvis de enkleste , sånn pelsmessig.

Lærevillig har hun alt vist at hun er, så når det gjelder annet enn utstilling, så er det som vanlig jeg som kommer til å være bremsa.

Helt Pippi, det er hun i alle fall!



Pippi-Lotta Maziedatter Rampstrømpe

Hva kan man vente seg når man gir valpen navnet Pippi?!

Frøkna er sterk, både fysisk og viljemessig.

Det sistnevnte viste seg tydelig da vi skulle ta bilder i dag. Ikke særlig samarbeidsvillig, frøkna.

Pippi, snart 10 uker:

Dette bildet gikk jo ganske greit å ta, men ståbilder var ikke like greit, hun ville heller snuse rundt.

Nå skal det sies at jeg ikke har vært flink til å trene, må nok bli flinkere der.

Utstillingssiden:

Og andre siden:

Hun var  noe urolig og flytta beina i et sett, så det gjaldt å være rask. Det blir sjelden bra bilder når man skynder seg. Vokser fra dag til dag gjør hun også, og tegningene har fått mye dypere farge bare de siste dagene.

Greit å se bilder, man ser så godt hva man bør gjøre annerledes!

Ellers så koser jeg meg med rapporter fra valpekjøpere og er kjempeglad for at de legger ut bilder på Facebook de av dem som er der. Da får jeg jo så lett følge med dem videre. Kjempekoselig, er det.



Utetid

Litt rart med så "få" hunder i huset - i dag er det 5 firbeinte her. Johnny og storguttene er fremdeles på Skibotn.

Mazie er ikke like mye på vakt når ikke gutta boys er hjemme og tar seg tid tid å leke både med valpene og med Floora.

Det er ganske kaldt, 13 blå, men ellers fine forhold for å være ute i hagen. Og valpene storkoser seg med all den plassen å løpe på!

Kjempegøy når de voksne vil være med , synes Pippi.

Mye interessant å finne rundt den store rogna; kvister, gress og mye lukter.

Wippi kikker etter hva de andre holder på med, har de kanskje funnet noe enda mer interessant?

Wippie og Lillebror.

Da de kom inn var de fulle av inntrykk og slitne av all løpinga og sovnet som de små englene de er.



Lek og moro

Nok ei fin helg i Skibotn går mot slutten.

Valpene storkoser seg, og det merkes ganske godt at antallet er blitt redusert siden forrige helg.

Det er litt enklere å bære dem ut for å tisse etter soving og lek, ikke bare fordi de nå er bare 4, men også fordi det ikke er trapper og slikt her.

Jeg har tatt noen lekebilder i dag som dere kan kose dere med.

Avskjed, og på gjensyn

De to valpene som har kortest reisevei har fått komme til sine nye familier i dag etter en vurdering av utviklingen deres. Det er greit at ikke alle drar samtidig med tanke på Mazies melkeproduksjon.

Sara dro først til familien Einan. I alt som skulle ordnes, så glemte jeg å forevige begivenheten, men jeg ser dem nok snart igjen :-). Iselin sendte sms om at Sara sovna i buret på den korte kjøreturen.

Neste som begynner et nytt og spennende liv i dag, er Guttis. Han får nok et interessant liv med en dachs og katt å leke med!

Sissel har meldt at Guttis sier fra til dachsen Felix når han vil være i fred, og i skrivende stund ligger han i buret og sover.

Lykke til, små rebeller og nye eiere !

Nå vil B- gjengen hjemme bestå av 4 valper frem til neste helg da en til forlater redet.

Kjøretur og godis

I dag har hele gjengen vært hos veterinær Ursula på Laksvatn og blitt chippet og fått helsebok. Skryt fikk de for at de var så greie å handtere - det liker vi.

Ingen anmerkninger på noen av dem.

De ble veid også, og nå har Lillebror tatt igjen jentene!

På turen hjem sovna hele gjengen og våknet ikke før jeg bar dem inn hjemme.

I ettermiddag syntes de det var helt supert å springe rundt på kjøkkenet, for tenk, det lå mye rart på gulvet!

Godiser og små tyggebein var populært! De små lynene spratt hit og dit og hadde vansker med å bestemme seg for hva de skulle ta først.

I kveld skal jeg gjøre litt papirarbeid, det følger med det å ha valper!



Onsdagsblogg

Det er mye underholdning i valpene - jeg har det kjempegøy med å se på når de leker med hverandre. Spesielt når de får herje på kjøkkenet hvor det er mye gulvplass. De drar hverandre i ørene og halene, men best som det er tar kreftene slutt, og da sovner de .

Noen er da heldig og har en å legge seg på.

Prikkeline/Sara er heldig og får en god matfar-mage å ligge på! Bare "litt" trøtt i øynene, lillesnuppa.

Snart får vi besøk valpekjøperbesøk, det blir trivelig.

 Kanskje legger jeg ut noen bilder til senere i dag om tiden strekker til.

Og vi benytter anledninga til æ ønske Kaisa fra Mazies forrige kull god bedring, hun har uvi, stakkars.



Seint i går kveld fikk jeg en mail fra en av valpekjøperne fra forrige kull med beskjed om at det var skrevet for at jeg skulle  publisere det og at jeg kunne klippe og lime som jeg ville.

Det føles litt rart å legge det ut i sin helhet her - som å skryte av seg selv, men jeg har valgt å ikke redigere noe, for da ville det ikke bli Mias ord mer. Jeg ble så glad for denne mailen, det skjønner dere nok når dere har lest den. Samtidig er jeg ydmyk, for jeg vet at jeg har vært heldig også! Man har jo ikke garantier når det gjelder levende vesner.

 Bilder fikk jeg også, men der måtte jeg velge, kunne ikke legge ut alle.

Flax

Cocker Rebels Atletic Charmer

Brev fra en valpekjøper

1. august 2009 fikk Mazie sitt første valpekull. Etter flere samtaler og besøk hos Gro, kom dagen da vi skulle hente Flax, og det var en stor dag for meg og familien min.

Det var alltid noen hjemme sammen med Flax de første ukene, men da en travel studiehverdag plutselig tiltok i timeantall ble vi nødt til å begynne med alenetrening. Dette gikk så knirkefint som det kunne gå, og den dag i dag er Flax så tilpasninsgdyktig og tålmodig at han kan være alene hjemme hele dagen, fordi han vet at langturen som venter når noen kommer hjem, er verdt det. I fjor flyttet jeg og Flax ”hjemmefra” midt i eksamenstiden min, så det ble nok litt mindre trim og oppermeksomhet på Flax enn hva som hadde vært optimalt i en sånn omvendingsfase. Men tilpasningsdyktig som han er gikk det hele i orden etter noen uker,  og vi trives og klarer oss veldig godt. Siden jeg er alene med han, må han dra på besøk til andre når jeg reiser bort. Dette er også noe som jeg var redd skulle by på problemer, men modige og nysgjerrige Flax trives overalt og med alle han har vært hos – ingen klarer å la være å bli sjarmert av ham. Han har mange andre fantastiske egenskaper:

-          han er ALLTID glad

-          han har ALDRI gnagd en ledning eller en sko eller noe ”ulovlig” siden vi fikk ham

-          han passer på meg, men ikke ved å være aggresiv mot andre, men ved å sitte rolig ved siden av meg når han føler at det trengs (for eksempel når naboen har høylytt fest)

-          han er seig og utholdende, kan være med på lange fjell- og sykkelturer, inkludert joggeturer.

-          Veldig renslig, lettlært og lydig, responderer kjempegodt på klikkermtoden; selv om det var mest for lek, lærte han seg de grunnleggende kommandoene de to første ukene, og flere triks iløpet av de påfølgende ukene

-          Han har ALDRI vært aggressiv mot en annen hund, selv om de prøver seg på ham

-          Han er 100% trygg med barn. Han er til hverdags en ganske livlig og halvveis vill hund, men med en gang det er et barn i nærheten er det som om han skjønner at han skal være forsiktig, og roer seg ned

-          En drøm å kjøre bil med

Mange av disse egenskapene hans er jeg sikker på at delvis skyldes Gro, og hans første 9 leveuker på Kennel Cocker Rebel.

Mitt inntrykk av Gro er at hun er en person som sitter inne med mye kunnskap om både positiv læring, konkurranser, oppdrett, pelsstell og generell hundehold, i tillegg til gode resultater både på utstilling og diverse lydgihets/agilitykonkurranser, men først og fremst fremstår hun som en person med fine og positive holdninger og som er utrolig glad i hundene sine, som til syvende og sist er det aller viktigste. Som ung, travel og helt fersk hundeier er det mange ting som jeg syns har vært til stor hjelp når jeg har kjøpt valp hos Gro. En fin startpakke fulgte med valpekjøpet, inkludert uvurderlig pelsstellhjelp det første året. Det er godt å kunne ha noen å oppsøke uten å føle seg til bry, være seg om jeg er bekymret for om Flax er syk midt på natten, eller hvordan best lære han en ny kommando, eller hvordan jeg skal stelle han til 17. mai.

Jeg har dessverre ikke noen utstillingsbilder av Flax. Dette er ikke fordi han ikke er en vakker hund, for det er han (kanskje til og med den vakreste?) men jeg har rett og slett ikke hatt tid til å ta han med på utstilling, da disse helgene har en lei tendens til å falle samtidig som eksamener, eller fordi de er brukt på ski- eller fjellturer med Flaxern i stedet. Til gjengjeld har jeg mange bilder av verdens lykkeligste hund jeg gjerne vil dele.

Jeg har altså ikke så mange års erfaring med hund, men de 2,5 årene med Flax kunne virkelig ikke vært noe bedre, og jeg anbefaler Kennel Cocker Rebel på det varmeste – bedre valpemiljø og oppforstring kan jeg ikke tenke meg.

Til slutt en liten hilsen til Gro: tusen takk for verdens beste hund, og for all hjelp og veiledning før, under og etter selve kjøpet. Det har føltes så trygt hele veien, og jeg setter enormt stor pris på det!

Mange hilsener fra Mia, 21 år (og Flax)

Er det å vente at man ble bittelitt rørt og stolt? Men jeg kan nok ikke skryte på meg æren for alle Flax' gode egenskaper, det står andre oppdrettere bak genene som jeg fikk lov å disponere. Og selv om jeg sosialiserte og forberedte valpene så godt jeg kunne i forhold til livet hos nye eiere, så har nok Mia selv, og de andre valpekjøperne også,  gjort et og annet riktig ;-)

Avslutningsvis et par flere bilder av Flax:



Lek i stua

Dagens innlegg er bilder av ei lekeøkt  i stua. Det er jammen ikke lett å fange dem med kameraet, for jammen er det fart og futt!

Riktig rampete begynner de også å bli; det er avispapir over alt nå, og ingen tær, ledninger eller sko er trygge.

Minni har noe i sikte:

Manddarin bør passe halen sin, er det ut til:

Her har de funnet noe spennende:

Loppa og Prkkeline har det moro med ei tomflaske. Det trengs ikke dyre leker!

Nå har jeg deg!

Guttis triller godbitball:

Går det an å bite i stykker denne, tro?

 

Prikkeline og Lillebror har vært på biltur i dag. De var "snakkesalige" til å begynne med, men på hjemturen sovna de. Og ikke antydning til bilsyk, heldigvis.

6 uker i dag

Ja, det er nesten ikke til å tro at det alt har gått 6 uker siden de ble født, men det har det altså!

I kveld satte vi et lite bur inn i valpegrinda slik at de skal få begynt å venne seg til at buret kan være et ok sted.

Først til å undersøke hva dette var, var Guttis og Mandarin. Det tok ikke mange minuttene før alle hadde sjekka det ut- bortsett fra Lillebror, for han ligger og hviler.

Som vanlig var jeg litt for sein med kameraet.... Mandarin har alt vært inne i buret, nå må det undersøkes utvendig også. Prikkeline er inne i buret og Loppa og Guttis bøller i vei og vil inn samtidig.

Spennende saker!

Minni og Lillerbror virker ikke så interessert, er de trøtte, kanskje?

Minni oppdager at noe skjer og bestemmer seg for å være med, hun også.

Linselusa :-)

Valpene ble veid i dag, og er ca 2 kilo hele gjengen - Guttis er unntaket, han er 2,8! Lillebror er fremdeles minst med sine 1,7 kilo.

For de som savner ståbilder i dag, så kommer det . I morgen, kanskje?