Gøy på kurs !

I lengere tid har jeg gått og gledet meg til jaktanleggskurset med Inger Neset, og det var ikke fritt for at jeg så det litt svart da min mistanke om lungebetennelse viste seg å være rett. Fredag var jeg rett og slett så satt ut at til og med pakkinga måtte vente til nå i morges. For på kurs skulle jeg...... og det funka faktisk ganske så greit.

Gjengen samlet før starten på kurset. Legg merke til at Mazie har funnet en villig kløer:-)

Heldig med været var vi også:

Først var det litt teori mens vi enda var på campingen. Fikk ikke med meg riktig alt fordi jeg hadde ei hostekule som slo riktig krøll på arret på magen.

Deretter bar det i vei til treningsområdet som vi fant etter litt detektivarbeide fra Per J sin side. Det der med høyre og venstre , og "går ikke an å ta feil" er ofte et kapittel for seg selv.

Det første vi fikk prøve oss på, var feltarbeid.  Mazie og jeg var første ekvipasje. Jeg har aldri sett andre gå et felt, så dette var spennende. "Bare slipp henne og se hvordan det går, så tar vi det derfra", sa Inger. Og selv om mye er "bare" gener, så var det ikke fritt for at ho mor var litt stolt da instruktøren sa at Mazie viste fin arbeidslyst, jaktevne, fart  og stil . Det vi trenger å jobbe mest med, er det faktum at Mazie går litt for vidt. Men nå vet jeg jo hvordan det skal gjøres, så det går nok brillefint.

Mazie jobba godt og ble tørst :

Her er et bilde av Kjersti på feltet:

Slepesporet hadde jeg sett for meg skulle gå helt greit , og det gjorde det også. Mazie var interessert i kaninen ved sporslutt, men i likhet med de fleste andre hundene i dag, så ville hun ikke ta den i munnen.

Anne Britt la slepespor til oss andre, hva Per holder på , er mer usikkert:

Et bilde av Maria og Master (etter dette ble jeg fri for strøm på kameraet) :

Siste post på programmet i dag : apportering.

Her tok Mazie og jeg bare noen øvelser på land før vi dro hjem , for da kjente jeg at kroppen min hadde fått nok. Ser frem til en ny dag med kurs i morgen, for dette er gøy :-) 

- og batteriet til kameraet er alt på ladding.

Handling og holdning, del 2 - fremdeles rar?

Siden jeg nå alt er så godt i gang med minner fra fortiden, så kommer et til:

For en del år tilbake, så kom NKK med innskjerping av reglene om "faking", bl.a endring av farge og struktur på pelsen.  Jeg tok det på alvor, og stilte på utstilling kun "bevæpnet" med spruteflaske med vann, kam og børste. Det tok ikke lange tiden å finne ut at jeg var en av få, muligens den eneste idioten som fulgte de reglene den gang da, det kjente jeg på duftene rundt ringen.

En regel er bare en regel om den følges, ellers endres den som oftest med tiden. Et eksempel på det er den feilaktige bruken av ordet "bakdel" (rumpe) i stedet for "ulempe". Nå er det helt rett å bruke bakdel (rumpe) om noe som ikke er en fordel. Når mange nok gjør samme feilen, så blir den det rette.

Da lurer jeg på, hva er greit i dag når det gjelder pels, hva sier "folkets regler"?

-kurer og oljer mellom utstillinger er vel nærmest selvsagt for de fleste selv om det endrer pelsen?

-føhner og /eller glattetang?

- spray og balm på på utstillingsdagen ?

- tusjing av dårlig pigment på nesen?

- en tur til frisørens fargehylle ved behov?

Eller...jeg regner vel ikke med at noen vil si at de farger pelsen dersom de gjør det, men jeg synes det er dumt med regler som ikke egentlig er regler.....

Så egentlig spør jeg vel heller litt strategisk: Hva synes du er forkastelig å gjøre med pelsen? Eller spiller det ingen rolle dersom hunden ellers er bra?

Sånn, nå tror jeg at jeg er ferdig med mine tanker vedrørende utstilling. Måtte bare dele det i to siden det var to vidt forskjellige ting. Snodig sånn, jeg, kan finne på å fundere på ting ......

Handling og holdning.....og ja, jeg er rar...

I 2006 hadde vi to hunder i hus: Boogi og Lucky. Lucky var da veteran og hadde aldri fått et cert, noe som blant annet skyldtes at han ble stilt først i godt voksen alder.

Før Tromsøutstillingene denne forsommeren var jeg ganske indisponert og vi måtte få Boogis oppdretter til å stelle pelsen hans. Lucky klarte jeg på sett og vis med selv, selv om det holdt hardt. For å være grei med meg, så ordna gubben det slik at en annen skulle vise Boogi slik at jeg slapp. Da jeg fikk vite det, ble jeg rasende, skikkelig rødglødene og det var dårlige lytteforhold i heimen i flere dager.  Dette hadde ingenting å gjøre med hvem denne handleren var, men rett og slett det at det ikke var en av oss.Jeg sa til han at jeg hadde bare ett eneste ønske for helga, og det var at Lucky skulle slå Boogi. Det hadde aldri skjedd før, så sannsyndligheta var ikke så stor.

Lucky slo faktisk Boogi denne dagen og fikk sitt første cert, jeg jubla som en gal. Dommeren lurte på hvorfor, det var jo bare ei bittelita utstilling og disse to var de eneste hannene. 

Ja, hvorfor ble jeg så glad?? Jo: Boogi er ikke oppdrettet av oss. Han ble ikke stelt av oss før utstillinga. Han ble ikke vist av oss. Hva skulle vi egentlig ta "æren" for om han hadde vunnet? At vi hadde hatt penger nok på konto til å kjøpe ham?

Jeg vet at det er vanlig å la f.eks oppdretteren stille for deg dersom resultatene av en eller annen grunn ikke blir som ønsket og denne oppdretteren er profilert og en flink handler. Eventuelt å leie inn en handler dersom man selv ikke føler  at man får vist hunden godt nok og det står jo alle fritt å gjøre det.

Men dersom alle gjorde det, så var man jo like langt? Med unntak av profesjonelle handlere, som ville være kommet et stykke lengre ;-) Vil vi at denne hobbyen skal bli så proff??

Håper ingen blir fornærmet av dette, for det er ikke min intensjon, jeg vil bare fortelle om mine tanker om temaet. Du får selvfølgelig ha dine egne meninger om saken , og jeg regner med å være relativt alene om mine sådanne.

Jeg  skjønner at man kan la seg friste til det fordi man vil at hunden skal vinne, men jeg skjønner det likevel ikke.....

Tilbakeblikk og tanker

Det er lenge siden det har blitt blogga her nå, men nå er det på tide igjen. Foranledningen er at flere hendelser har fått meg til på nytt å spørre meg selv det spørsmålet jeg stilte meg før jeg valgte å ha kull : Hvorfor gidder jeg å drive med hund, og hvorfor gjør jeg det på den måten jeg gjør? Funderte mye på det i natt før jeg endelig sovna. Mazies vei inn i livet mitt kan stå som bilde på mine holdninger til det hele.

Mazie og jeg.

I 2006 hadde vi to hunder i huset; Lucky og Boogi. I tillegg viste det seg at jeg hadde en ubuden gjest: brystkreften. Jeg ble operert tidlig i april og fjernet venstre bryst. Omtrent samtidig ble Suzie ( Doggygarden's Orange Juice) parret med Casein's Calabria som på den tiden ikke hadde den fine rekken med titler som han nå har.  Suzies eier Gunn Marit var jeg blitt kjent med gjennom Canis , og vi fant tonen. Tanken på en valp fra dette kullet festet seg. Jeg hadde alt tatt det valget at jeg ikke ville ta den anbefalte veien om en stor og velkjent oppdretter- det ble rett og slett ikke spennende nok.
 Jeg spurte legen på UNN om det hadde noen hensikt for meg å hente en valp. Jeg spurte også min mann om han var innstilt på å ta seg av 3 hunder dersom det ikke gikk bra med meg. Både legen og mannen min svarte ja. Så etter endt cellegiftkur dro jeg sørover for å velge en tispevalp, og valget var ikke så veldig vanskelig.

Vel hjemme igjen stod 25 strålebehandlinger for tur, og lille Mazie var med til Tromsø hver dag i fem uker. En stor hjelp i en vanskelig tid da selve livet var usikkert!

I 2007 ble hun stilt for første gang; først i Tromsø og så på Piteå Internasjonale hvor hun fikk cert. Gleden over certet var naturlig nok stor.
I september gikk vi agilitykurs, og i kjent Gro-stil, så meldte jeg oss på agilityen på NKK-Tromsø måneden etter. Da var det bare å kjøre i gang med 2 uker intensiv slalomtrening, for som alle som har gått nybegynnerkurs i agility vet, så er det så vidt man når å hilse på slalomen der. Vel, vi debuterte og fikk tellende resultat og jeg var hekta!
Forsesongen 2008 gikk slik: Vi starta et løp, Mazie løp ut og trynsleika publikum på et eller annet tidspunkt , vi fortsatte etterpå. Som du nok skjønner, det ble ikke særlig med resultater av slikt bortsett fra at publikum hadde det gøy. Så kom Midnattsolhoppet, det ble arrangert for første gang dette året: 4 dager med agilitykonkurranser - helt supert!
Og følelsen av flyt, samhandling og avsindig glede da vi alt første dagen fikk vårt første opprykksnapp kan nesten ikke beskrives!

Vi begynte også sånn smått å trene lydighet for å ha noe å gjøre når føreforholdene ikke tillot agility, men alt av trening fikk et ganske langt opphold da jeg brakk ankelen i september.

2009:  Mazie ble parret ; vi dro til kennel Skjervtun for å få det gjort. Valget falt på den hannen uten bokstaver foran navnet , rett og slett fordi jeg syntes han passet best!
 1. august ble valpene født, og vi beholdt Floora (født på gulvet) . Mazie fikk en god og lang mammapermisjon - ikke noe stress med verken pels eller trening, jeg syntes hun fortjente det slik.

Siden dette har vi fortsatt med utstilling, lydighet og agility,avbrutt av litt helsekluss for min del og  et kull til har det også blitt.  Vi har det ikke så travelt med de kullene; det er valper nok til alle slik det er. Og det haster ikke så veldig med mine bidrag til å forberede rasen, jeg trenger ikke gjøre det i år , akkurat. Min tanke er at ei tispe som er god nok når hun er 2 år vil være god nok når hun er 3 og 4 år også, så hvorfor slik hast?
Hittil i år har ikke Mazie blitt stilt i det hele tatt , vi har konsentrert oss om andre ting.

Nå går Mazie i klasse 3 i agility og agility/hopp. Skulle vi få et agility-cert i løpet av sesongen, så ville det være noe av det aller største jeg kan tenke meg når det gjelder hund.
 Det er gøy når det går bra på utstilling, men det kan slettes ikke måle seg med følelsen av et vellykka agilityløp!
 Mulig jeg hadde syntes det var like moro (egentlig ikke....ensformig) med utstilling dersom jeg hadde hatt tid og helse god nok til å utnytte den tiden til å holde hundene og pelsene i super kondisjon. Men det har jeg altså ikke. Om jeg i det hele tatt er misunnelig på noen for noe, så er helsa jeg misunner. Skulle gjerne klart å gi hundene mine turer på ei mil om dagen, men for meg er det utopi å tenke tanken.
 Ideelt sett skulle Mazie vært bedre kondisjonstrent til agilityen også, men jeg gjør så godt jeg kan, og det får holde.
 I agility (og lydighet) er det objektive kriterier; sekundene går like fort for alle og enten rives hindret, eller det står. Dermed blir det egentlig uinteressant hvor mange du slår; du må uansett gå feilfritt og under standardtid for å få opprykk og/eller cert. Og det er særdeles vanlig å diskutere med sine konkurrenter om hvordan man kan takle akkurat den banen best mulig.

Jeg liker å holde på med mye forskjellig, derfor synes jeg at bare venstresvinger blir kjedelig i lengden. For meg er ikke det viktigste å vinne, enten det gjelder utstilling, lydighet eller agility , men jeg vil gjerne ha fremgang, helst målbar. Nå er det ikke lenge til jeg skal på jaktanleggskurs; det blir noe nytt og jeg gleder meg masse!

Dagens trening

I dag har Mazie og jeg vært og trent i dagslys.

Det nærmer seg første lydighetskonkurranse, og vi har jo ikke akkurat blitt overtrent i vinter, det kan man trygt si.

Planen før start var å sjekke om apporten sitter, og prøve ruta for første gang siden i høst. Den ruta har vært et stort problem....enkelte ganger har det virket som hun har skjønt det på trening, men på konkurranser har hun bare løpt ut noen få meter, så stoppet og bare sett på meg.

(Bilde fra Blåbyutstillinga i høst)

Vel, vi starta med fri ved fot, og jeg har aldri sett henne så konsentrert og flink i den øvelsen! God kontakt hele veien og rett plassering. Måtte det vare!

En annen øvelse hun er blitt veldig flink i, er dekk under marsj.  Der har hun pladaskdekk i tilnærmet 100% av repetisjonene.

Stå under marsj er grei, der stopper hun relativt raskt, men stå under innkalling er en helt annen skål. Her må det funderes...

Dagens positive overraskelse var ruta.  Skal innrømme at jeg har tenkt tanken på å rett og slett ikke trene noe på den, bare godta at der nuller vi. Men så var det det der med å ikke gi seg, da.  Måtte jo prøve hvordan stå virkelig er. Og frøkna sprang villig i ruta tre ganger på rad - da var jeg for en gangs skyld så smart at jeg ikke gjentok det flere ganger. Så får vi se neste gang om det bare var et blaff.

Ellers har vi mye å jobbe med, det er langt igjen til vi kan si oss fornøyde. Her nevnes piping....

Hundelivets gleder

Dagen begynte så koselig: lille Pippi som ligger i bur ved siden av senga mi ville gjerne ligge under teppet med meg en halv time før vi stod opp. Og jeg tenkte: "For en herlig, myk start på dagen".

HA!

Det ble frokosttid, og Boogi tar alltid og snurrer rundt et par ganger før han setter seg, ganske ofte med det resultatet at han skumper litt bort i vannskåla. I dag var det ikke bare litt...et par liter vann havna på gulvet mellom 20 hundepoter som trippa ivrig mens de venta på frokosten. IKke noe gøy, men jeg fikk da tørka opp og gitt dem maten. Slapp hundene ut i hagen så de kunne få gjort fra seg.

Brødskive og kaffekopp, og en liten titt i Facebook. Da ringer telefonen. Det er naboen som kan opplyse at jeg har en hund som trimmer seg selv i lysløypa på andre siden av elva.... JIPPI! NOT!!!

På med klær i ei farlig fart , og av sted med meg.

Heldigvis hadde Boogi-trollet ikke gått så langt av sted. Men tunghørt er han jo, gamlingen, så jeg måtte nesten helt inntil ham før han hørte meg.

Han får ikke gå ut i hagen uten meg før det er gjort noe med gjerdet. Og dette skjer hvert bidige år når snøen kommer.......

Tror ikke jeg skal si mer om akkurat det, bare påpeke at Boogi er gubbens hund....

Fikk tatt noen bilder i hagen før det ble behov for leteasjon:

Pippi på tur.

Vi tilbringer helga i spikerteltet i Skibotn, og Pippi har vært på sin første "skogstur".

Ikke rare lengda på den turen, bare rett utenfor gjerdet, men det var nå spennende , synes Pippi.

Kongler er morsomme! Man kan faktisk bære litt rundt på dem, men det er litt vanskelig å velge hvilken kongle man skal ta. Det er jo så mange.

MÅ du ta bilde av det her, spør Pippi.

Kommer du , mamsen?

Pippi våget å ta små avstikkere, men holdt kontroll på hvor jeg befant meg.

Synes jeg hørte noe der borte....

Det var flott å være ute tidlig på dagen. Litt senere ble det en ekkel vind som gjorde det ganske surt ute.

Det er ganske rart at vi er langt ut i februar , og snøen er nesten helt fraværende. Så lenge det er tørt og ikke så kaldt at folk får problemer med frosne vannrør , så er det nå greit med en snøfattig vinter.